På årets skolegudstjenester har jeg spurt: hender det at dere krangler? Det kommer raskt ja fra forsamlingen, og de mest ihuga vil gjerne fortelle hvem de krangler med også.

Så kom jeg til å spørre om voksne krangler.

Det var ikke fritt for annet enn at en og annen viste til mamma og pappa som kunne ryke i tottene på hverandre. Jeg var kvikk til å stoppe videre utmaling og fornøyd med min raske avklaring; det er ikke noe mål at det aldri skal være en diskusjon eller krangel, målet må være at en klarer å bli venner igjen! Tenk om det kunne gjelde på flere av livets områder. Vi var enige om at det er fælt å leve i uvennskap. Likevel skjer det. Ikke bare i de nære omgivelser - misstillit og uvennskap forstørres opp på nasjonale plan. Derfor fant jeg grunn til å snakke om kanoner.

Dyre kanoner i Nord-Norge på 80-tallet

Utenfor Bjarkøy i Troms - der jeg var prest i 9 år før jeg kom til Vang - ligger noen små øyer som heter Meløyvær. Der ble det på 80-tallet bygget digre kanoner og sprengt ned fem etasjers bunkerser i fjellet. Det bodde nesten ikke noen folk ute på disse øyene, men staten brukte bortimot 900 millioner - nesten en milliard - på disse kanonene som siktet rett nordover i havet. Fienden var de som bodde i det daværende Sovjet. Vi levde under den kalde krigen. Misstillit og frykt mellom Øst og Vest i Europa. Jernteppet - uoverstigelige grenser sperret med høye gjerder, murer og piggtråd gjennom hele Europa.

Verdens stormakter ville ikke snakke sammen, og langt mindre ha tillit til hverandre. Det tryggeste var å skremme mest mulig og derfor var det et kappløp for å ha de farligste og sterkeste våpen. Uhorvelige mengder med atomvåpen ble plassert ut. Hadde de blitt tatt i bruk ville de ha ødelagt det meste av livet på jorda.

Bli kjent i stedet for å skremme

Mens de bygget kanonstillingene på Meløyvær møttes to viktige presoner på Island i 1986: president Reagen fra USA og president Gorbatsjov fra Sovjet. De tok hverandre i hendene - de smilte til hverandre og snakket sammen alene. De ble ikke enige om alle ting, men de hørte på hverandre og ble kjent med hverandre. Det la grunnlaget for nedrustning med fjerning av atomvåpen og etter noen år; riving av både murer og jernteppe. Kanskje var det det at de møttes som gjorde at begge forsto; sånn vil vi ikke fortsette å leve - vi vil jo ha fred!

Besøk av «fienden»

Ved julefeiringen i 1987 fikk vi besøk av "fienden" - lys levende mennesker fra Sovjet. De kom ikke nordfra med krigsskip, de kom med rutefly og bil til Harstad, og med skyssbåt ut til oss 2. juledag. En russisk-ortodoks prest fra Murmansk, hans kone og to voksne sønner. De var med en kollega av meg ut til ei kirke på ei naboøy. Min kollega ringte og spurte om de kunne stikke innom Bjarkøy på tur tilbake til Harstad. Jeg spurte hvor mange de var, og litt nølende sa han at det var kanskje 10-15 stykker til sammen. (de var 25!)

I løpet av en time var de inne i stua vår - personer fra andre siden av jernteppet, fra landområdet som var ansett som våre fiender i hele min oppvekst. De var selvfølgelig ikke farlige. De hadde ikke med seg våpen. De så på oss med åpenhet og glede i blikket. De ville være våre venner og det var gjensidig. Vi ble en stor forsamling i prestegården denne juledagen; noen fra Harstad, noen fra naboøya, skipperen på hurtigbåten, drosjesjåføren, venner i nabolaget, barn og voksne i en salig blanding. Etter at kaffe var drukket og julas samlede pepperkakebeholdning var fortært tok vi hverandre i hendene, gikk rundt juletreet og sang våre julesanger. Jeg har aldri opplevd juletregang så meningsfull! Alle hadde god tid, det gikk ingen buss eller ferge. Vi kunne rolig synge sammen til vi stoppet opp og sang:

«Her står vi nå i flokk og rad, om deg vår skjønne hjerteblad. Å gi at vi og allle må, i himlen for din trone stå.»

Russerne nynnet med. Stort var det når den ortodokse presten med sin dype bass-stemme sang duett sammen med kona mens vi alle sto der ved juletreet pyntet med tente lys, papirengler, hjerter og lenker som ungene hadde klippet og limt i adventstida. De små var stille, og vi litt større var andektige. Tenk at vi står her, sammen, fra hver vår side av jernteppegrensa, fra helt forskjellige kirkesamfunn og med ulike livssyn, og så kan vi legge bort all misstenksomhet og frykt for hverandre. Hele situasjonen gav mening til engleord til gjetere: Fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i.

Julen er tid for ekte møter

Julen gav oss mulighet til å møtes og juletregangen var en måte å kommunisere på som gav trygghet og tillit. Fred ble ikke bare et vakkert ønske, men noe vi konkret opplevde mens vi holdt hverandres hender. Tanker gikk til samlingen den første julekveld rundt et nyfødt barn; - et slitent foreldrepar, gjetere, vise menn, sauer og esel.

Vi lever i en verden der freden stadig er truet, både av begivenheter langt borte, og av det som skjer i våre nærmeste omgivelser. Jula er en tid for å møte hverandre, se hverandre med åpenhet. Å gi hverandre ei hånd ved juletregang kan være ett lite bidrag for fred.

Jeg ønske alle ei god og fredfylt jul og et godt nytt år. Så gleder jeg meg til å møte mange i våre vakre kirker i løpet av jule- og nyttårshelga. Noen runder runt juletreet skal det også bli tid til!

(Og kanonene på Meløyvær? De er demontert og militæranleggene er avviklet. Internasjonalt fiendskap kan gå over til vennskap og samarbeid!)