Jeg, bytuppa som flytta til Vang på grunn av jobb, er jevnt over skeptisk til kyr, ja egentlig de fleste husdyr av en viss størrelse.
For inntil fire måneder siden, hadde det aller meste av min oppegående levetid blitt tilbrakt i byer. Noen små, andre store og en til og med en metropol. Jeg er et bymenneske, som har forvillet meg ut på bygda. Motstrøms flyttet jeg kjoler og ullgensere, stiletthæler og støvler, Norgesglass og porselen, og på lasset også en viss formening om hva bygdelivet egentlig er. Tenk det. Det skulle ta bortimot 27 år, før jeg fikk kjenne på hva det vil si å bo på bygda. På ordentlig vis.
Det er spesielt en ting som har framkalt mye latter hos mang en vangsgjelding denne sommeren. Jeg, bytuppa som flytta til Vang på grunn av jobb, er jevnt over skeptisk til kyr, ja egentlig de fleste husdyr av en viss størrelse. Jeg går heller omveger enn å møte Dagros og gjengen. Jeg er overhodet ikke en tilhenger av å løpe, men skulle jeg gå på en flokk kjøttfe i skogen, ville føttene plutselig kunne fullføre en skogsmaraton med glans.
Jeg husker overraskende lite fra barndommen, men idet ei ku stirrer meg inn i øynene, dukker ett minne plutselig opp. På barneskolen gikk vi årlig tur langs en kultursti i nærområdet. Deler av strekningen gikk over en stor blomstereng, hvor vi måtte gå gjennom «vippedører» og klatre over broer, for på enga gikk en bøling drøvtyggere hvileløst rundt.
Det var mens vi tråkket oss gjennom engsoleie, kløver og «syre», at flere kyr plutselig begynte å nærme seg, og det fort. Når man er stutt og arvelig belasta med varierende synskvalitet, kan tre kyr fortone seg som et mareritt gjennom tjukke brilleglass. Vi løp så fort beina kunne bære, med kakaoen skvulpende i glorete termoser, og med Barbie-hårbøyla på veg ned i panna. Ingen ble trampet i hjel, dyttet eller egentlig angrepet. Men skummelt var det.
Antakelig var de bare nysgjerrige. Jeg har heller aldri blitt overfalt av et stort husdyr i ettertid. Likevel sitter denne bekymringen i skrotten.
Om jeg måler den opp mot en av de aller verste tingene jeg kan tenke meg, hai, så framstår jo kua som et godslig og jovialt vesen. Men, der faren for haiangrep i Innlands-Norge er forsvinnende liten, kan kyr faktisk utgjøre en risiko. Flere mennesker har omkommet etter å ha blitt angrepet, både bønder og turgåere. Slik sett kan jo kyr faktisk være farlige.
Husdyr er jo (viser det seg) jevnt over ganske greie å forholde seg til, spesielt når de ikke opererer i flokk. Jo flere de er, jo mindre blir jeg i forhold. Da er det bare synd (for meg, ikke dem) at kyr gjerne opererer i flokk når de vandrer rundt i friluft. Så blir det noen omveger gjennom kratt og lyng da.
Kyr er kanskje ikke så utspekulerte, ei heller konspiratoriske. Hester er vel heller ikke kjent for å drive med utstrakt skremmevirksomhet, kun for underholdningens skyld. Men de er store, større enn meg (noe som gjelder ganske mange i grunn). Så etter fire og en halv måned er jeg fortsatt skeptisk til kyr. Og hester for den saks skyld. Men jeg starter med kalvene, så får vi se. Kanskje blir vi riktig så gode naboer til slutt.
