Hvorfor kan vi ikke samle alle menneskene som vi virkelig liker i verden og bare være sammen? Det ville nok ikke fungere; noen ville dra, det er alltid noen som drar. Da må vi si hadet. Jeg hater avskjeder. Jeg vet hva jeg trenger. Jeg trenger flere velkomster.
Det er vanskelig å beskrive hvor utfordrende jeg syns det er å sette ord på at jeg nå må dra. Da jeg kom hit for to år siden, kunne jeg ikke se for meg hvor knyttet seg skulle bli til Vang og menneskene her.
Jeg har mange ganger blitt overrasket over den omsorgen dere bærer i hjertene deres. Når jeg nå ser gjennom bildene mine, klarer jeg ikke å holde tårene tilbake. Jeg vil huske alle øyeblikkene vi delte: Været i Valdres, som har gjort meg sterk og modig. Innebandyen, som har fått meg til å glemme den kalde vinteren. Sommeren, som gjorde avstanden til de lokale mindre, gjennom aktiviter som sykkelrittet med mer.
I morgen vil jeg våkne opp i mitt nye liv, fyllt opp av nye muligheter, men tømt for deres selskap. Jeg vil være fanget i en underlig limbo.
Dere har hjulpet meg gjennom tøffe tider og delt gledene i deres liv med meg. Noen mennesker vurderer livene sine på bakgrunn av hva de gjør, mens andre for hvem de er. Jeg ønsker å bedømme mitt liv ut ifra vennene jeg har og hvor mye jeg har vokst på å kjenne dere.
Til alle dere som har vært der, jeg håper jeg kan skrive navnene dere riktig.
Dere husker kanskje en tid der det var nærmest umulig å få kontakt med og møte de lokale. Det virker kanskje ikke som særlig mye utad, men gjennom alle dere fikk vi en utstrakt hånd. Jeg tror ikke dere forstår hvor mye det har betydd for meg. Jeg var ny på et nytt sted og jeg følte at jeg ikke ville bli akseptert. Det er takket være denne godheten at jeg er den jeg er i dag.
Lista er uendelig, men la meg få nevne noen få, uforglemmelige personer:
Leif Solemsli – Alltid med en vits og et smil på lur. Uansett hvordan dagen var, følte jeg meg alltid velkommen til å koble ut et øyeblikk på kontoret hans. Det var som et tilfluktssted, og er nok et eksempel på sjenerøsitet og toleranse som jeg vil trekke fram.
Trond Dalemark, Inger Konglien Tveit, Erik Nimmo og Grete B, staben på mottaket - Dere gjorde livet mitt sterkere og motiverte meg hver dag med råd og veiledning.
Marte på frivillighetssentralen – Jeg har ikke tall på hvor mange ganger du har inspirert meg, du har vært en støttende skulder gjennom alle aktivitetene.
Sjukepleier Susanne, Erlend Eggen, prest Carl Weisser, Silje Lien, Carl Frithjof, Hallgrim Rogn, lærerne mine på skolen, Elizabeth… Listen er er nesten evig.
Henry David Thoreau skrev: «Avskjeder er ikke evige. Avskjeder er ikke slutten. De betyr kun at du vil bli savnet. Til vi sees igjen.»
Så fram til vi sees igjen, kjære venner, sier jeg farvel. Gud elsker dere.
