Douglas Adams skrev at 42 var svaret på spørsmålet om livet, universet og alt mulig. Etter å ha tilbrakt 11 måneder i en tilstand av 42 år, er jeg tilbøyelig til å være enig. I hvert fall fra et musikalsk ståsted. Man er gammel nok til å ha opplevd in real time puddelrock, stonerrock, hip-hop, brit-pop, trip-hop og grunge selvfølgelig. Ah, Nirvana. Og U2 før både Bono og musikken ble for jævelig.
Men før jul slo tidens gang meg rett i trynet. Jeg ble invitert til et arrangement på Facebook som heter "30 år på 30 dager, Rockefellers Jubileumsfest". Det høres jo hyggelig ut. Men i det jeg klikket på arrangementet husket jeg den gang jeg var med og arrangere et jubileum for Rockefeller. Det var konsertstedets 10-års jubileum. I 1995. Det er TYVE ÅR SIDEN. Og plutselig føler man seg gammel eller erfaren for det føles ikke som om det er tyve år siden.
Jeg flyttet fra Bergen til Oslo høsten 1995 for å begynne som markedssjef på Rockefeller Music Hall. Jeg hadde gitt Sissel Kyrkjebø terningkast én i Bergensavisen og det var på tide å flytte fra byen før noen begynte å kaste råtne fiskekaker på en.
I disse dager feires Rockefeller med bok og konserter. 30 år som konsertsted er uvanlig og imponerende. Overlevelsen er basert på en småfascistisk økonomikontroll som både er nødvendig men kan være brutal for involverte parter. Arbeidsforholdene er helt sikkert bedre nå, men i 1995 hadde ikke HMS nådd noen deler av musikkbransjen i det hele tatt.
Som markedssjef hadde jeg en brutto månedslønn på kr. 11.500,-. Men da var det jo egentlig greit at man jobbet konstant, for man hadde jo ikke råd å finne på andre ting uansett. Selve arbeidskontrakten var en nesten uleselig bolk med tekst. Fire tettskrevne sider med KUN STORE BOKSTAVER og nesten ingen tegnsetting. Kontrakten inneholdt en ganske seriøs taushetsplikt og ikke minst en karantene hvis man skulle slutte. Karantenen var en sikkerhet mot at noen skulle begynne å jobbe over gaten, på Sentrum Scene som den gang var drevet på en masse offentlige midler. Sentrum Scene var erkefienden og dette var lenge før Rockefeller tok over driften der (med stor suksess der og).
Kontrakter og lønn til sides, det var jo selvfølgelig DØDSGØY å jobbe på Rockefeller da. Jeg kom til Oslo uten å kjenne en kjeft men etter et par år på Rockefeller var det jo lekende lett å manøvrere seg i musikkbransjen. Konsertstedet har klekket ut flere av nåtidens movers & shakers i musikkbransjen enn hva BI's Kultur Og Ledelses-program kan drømme om. Det er utrolig hvordan dårlig lønn og mye alkohol kan motivere og føre folk sammen.
Hva besto så jubileumsprogrammet i 1996 av? Husker ikke, men sikkert noen av de store norske som fortsatt spiller. Men én konsert jeg husker fra det året var The Prodigy 13. desember. Publikum hoppet rett opp og ned under hele konserten. Fra fremme ved scenen til bakerst ved toalettene. Jeg trodde gulvet skulle briste. Det holdt stand heldigvis og tyve år etterpå er Rockefeller og John Dee og Sentrum Scene still going strong. Fortsett med det.
Innlegget er først publisert i Klassekampen 29. februar.
