Julie Forchhammer

mandag 09. september 2019 kl 10.37

Fem år på fjellet. Fem år med læring.
- Det er fortsatt mye å lære her

Den biologiske klokken tikker. Nei, ikke den klokken, herregud, det hadde tatt seg ut. Men den klokken som går i femårs intervaller, en form for stalinistisk biologisk masterplan.

For i dag er min første dag som ikke-festivalsjef for Vinjerock på, ja, fem år. Tiden går fort når man bor på 700 meter over havet.

I 2014 bodde jeg på Tøyen i Oslo, satt på et kontor i Torggata og jobbet med Øyafestivalen. Så dukket det opp en jobbannonse i SOME-strømmen, og knips knips: så ble jeg festivalsjef for Vinjerock og flyttet til fjellkommunen Vang i Valdres . Hele greia kom som en stor overraskelse i gjengen og ikke minst for meg selv. Hva faen hadde jeg egentlig på fjellet å gjøre? Og, hva faen er egentlig et fjell? Det vet jeg nå, fem år senere.

Jeg vet nå at man må spenne opp en musefelle for at den skal fungere. Det holder ikke bare å sette den under sofaen med en pølsebit i. Det høres logisk ut, jeg ser det, men når man aldri har gjort det før må ting læres. Og å jobbe med en musikkfestival i distriktet har lært meg nye ting, nesten hver eneste dag.

Fem ting jeg har plukket opp på fem år i distriktsfestivalbransjen:

1. Ikke arranger ting i jakttida på høsten. Eller i lammingen på våren. Eller i slåtten. Eller når det er alt for fint vær og folk drar på fjelltur i stedet. Eller alt for dårlig vær når folk ikke drar ut.

2. Få en bondevenn. Jeg hadde aldri snakket med en bonde før jeg flyttet til Vang. Nå kjenner jeg mange. De er kule. Bønder kan masse praktiske ting som er lurt å kunne når man lager festival. Områdesjefen i Vinjerock er melkebonde på si. Og drittgod å kjøre traktor. Det er nyttig under festivalen, unntatt den gangen han løftet en backstagedo med en artist inni.

3. Festivalene ute i distriktet er musikkbransjens blomstereng hvor artistene flyr som bier fra blomst til blomst, plukker med seg et honorar og drar tilbake til bikuben i storbyen og legger fra seg honninga. Men de bestøver oss med musikk og moro og det trenger vi på fjellet også.

4. Vær forberedt på at festivalområdet må brøytes for snø. Midt i juli.

5. Men det viktigste er: Kulturlivet i distrikts-Norge er så sinnsykt viktig. For vi som bor her, for næringslivet, for kommunen, for publikummet som kommer seg ut og ser på fjellene og naturen og blir fulle og kåte og er sportye og opplever noe helt nytt. Og for kunstnerne selv selvfølgelig. På denne lokalvalgdagen er det gøy å tenke tilbake på den gangen jeg var med på kommunestyremøtet i Vang for å fortelle om Vinjerock. Og innledet med å fortelle at jeg hadde kjøpt meg hus her den uken. Og fikk applaus fra et samlet kommunestyre. Sånt noe fårke du i byen. (Ei heller en enebolig til 1.4 millioner slik jeg fikk.)

Så blir det spennende å se hva de neste fem årene vil by. Men jeg blir på fjellet. Det er fortsatt mye å lære her.

Innlegget er fyrst publisert hjå Klassekampen.

Bildegalleri


Om bloggaren

Etter 20 år i Oslos musikkliv, sist som miljøsjef for Øya-festivalen, flytta Julie til Vang hausten 2014 og tok til på jobben som festivalsjef for Vinjerock. Ho kjenner alle i Musikk–Noreg, elskar lokalprodusert mat frå Vang og har ein hund med over 2000 følgjarar på Instagram.

Vis alle bloggar