Det skjer alltid noe nytt her i Vang i Valdres. Man kjører i grøfta. Går på blomsterbindingskurs. Melker en geit for første gang. Går på truger. Lærer å kjøre traktor. Og de siste ukene har læringskurven steget like bratt som fjellskrentene i nabolaget. For jeg har kjøpt min aller første bolig. Og ikke bare en bolig, men en fuckings enebolig, med utsikt, stabbur og stor tomt og varmepumpe og alle mulige sånne ting som man ellers har i boliger. Vi i villa. Her står jeg nå og ser på en stige, en bøtte med panelvoks (noe a la beis men ikke helt og i hvert fall ikke noe jeg kunne navnet på for to uker siden) og husets aller første møbel; platespilleren som har stått i en bod i halvannet år men nå er klar for action. I esken med platespilleren lå det noen av vinylskivene mine fra bokstaven S - W. Uten å gå helt - mann i middelalderen med stor platesamling som mener at strømming tar død på oss - på dere, så var det jo enormt trivelig å bla gjennom skivene igjen.
Pappa sin gamle Velvet Underground "Velvet Underground" (1969) som jeg fikk inn bokstavelig talt med morsmelka. Richard & Linda Thompson "Shoot Out The Lights" (1982) som farsan også generøst har overlatt til meg og som er en plate jeg alltid gråter til. The Stone Roses "The Stone Roses" (1989) som kom ut da jeg var 16 og er så utfesta at det er såvidt den henger sammen. Ah, og der har vi en annen favoritt: Ween "Chocolate And Cheese (1994). Den har vært med på nesten like mange fester som Stone Roses-plata. Ikke kun musikalsk men også albumcoveret som er vovet og perfekt til fotoshoots, plassert rett foran magen, på folk i beruset tilstand. Ween, elsker dere fortsatt.
Og der, under Various Artists har vi Country Soul Sisters "Women In Country Music 1952-78 utgitt på Soul Jazz Records (selvfølgelig). De beste damene med de beste låtene og stemmene. Dolly Parton, Bobbie Gentry, Patsy Cline og Loretta Lynn med Conway Twitty har den desidert beste låttittelen: You´re The Reason Our Children are Ugly. Gull alt sammen. Vinylspiller og oppussing er perfekt sammen. Mens panelvoksen brer seg over panelveggene hører man en plate fra a til å, eller i hvert fall en side om gangen. Man hører sitt gamle liv midt i det som skal bli ens nye. Det lyder fortsatt bra. De siste to årene har jeg brutt stort sett alle mine tidligere prinsipper: Å aldri flytte fra Oslo, å aldri gå på utkledningsfest og det aller største: I hvert fall aldri kjøpe hus og å pusse opp. Jeg har blitt grunneier nå og elsker det. Kanskje stemmer jeg snart Senterpartiet også.
Jeg har lært at det er umulig å diskutere boligkjøp i Norge uten å nevne pris. En enebolig i Vang i Valdres med stabbur og utsikt og plass til platesamling koster 1. 4 millioner. Morna Oslo.
Innlegget er først publisert i Klassekampen 4. april.