Reportasje

Vinden hyler i veggene på Sørre Leine. Ida Østvold trekker på seg ullgenseren. Det varme vannet skvulper såvidt over kanten påbøtta når hun bærer den over gardsplassen og går inn i fjøset. Klokka nærmer seg melking.

Det er nesten så vi kan se fjøsnissen smette bak kalvebingen idet vi skritter over dørstokken. Vi hilses velkommen av to ivrige oksekalver som kjemper om Idas oppmerksomhet. Hun ler, klapper hver og en lenge før hun går videre til de voksne kyrne. Hun hilser på alle.

- Vi har både dølafe og fjordfe, begge er gamle norske kuraser som nesten har vært utrydda på et tidspunkt. Heldigvis tok noen tak og redda dem. Rasene har fantastisk ystemelk og er en viktig del av norsk tradisjon.

Vi har både dølafe og fjordfe, begge er gamle norske kuraser som nesten har vært utrydda på et tidspunkt.

Hun snakker med engasjement, Ida fra Vallset på Hedemarken, 25 år gammel og levende opptatt av det.

Skribent: Ida Ask

Fotojournalist Ida Ask har møtt navnesøster Ida Østvold som lever og ånder for økologisk landbruk og osteproduksjon.

Skutshødn DA

Ida selger lagra hvitost, rømme, smør yoghurt, kremost, grønsaker og forskjellige urter fra juni hvert år. Hvitosten er i salg fram til jul. Legg inn bestilling på skutshodn@gmail.com.

Skutshødn

Fjøsstellet fortsetter. Ida forteller. Hun forteller om Terje som har betydd såmye for henne, han som lot henne jobbe på stølen da hun var yngre, og som lærte henne alt han kunne om dyrestell. Hun forteller om året ved Fosen Folkehøgskole, økologisk landbruk, gamle kuraser og ikke minst ysting. 

Ida begynte med ysting ved en tilfeldighet for å kunne utnytte restene etter rømmelagingen bedre. Hun starta med brunost, deretter hvitost, og slik gikk det slag i slag. Til i dag hvor hun selger ost, rømme og yoghurt gjennom firmaet Skutshødn – oppkalt etter det karakteristiske fjellet i Vang. 

– Jeg har testa og feila mye selv, men jeg har også besøkt mange for å få tips. Det som er så kjekt, er at de som holder på med gamle kuraser, ofte også driver med ysting.

Ida begynte for alvor med ysting da de flytta til Sørre Leine. De to siste somrene har hun tilbrakt i sin helhet påstølen som tilhører garden.

– Osten jeg lager der oppe, er i hovedsak en halvfast hvitost, som da blir laga av dagsfersk melk rett fra fjellbeite.

Jeg har testa og feila mye selv, men jeg har også besøkt mange for å få tips.

Ida forteller entusiastisk om stølslivet og ysting. Stillheten og freden som finner henne påfjellet. Hverdagens hastighet som senkes mange knepp. Den grundige ysteprosessen. De glade kyrne på beitet og lave skuldre på menneskene.

Kollektivt liv

– Historien bak hvordan jeg havna i Vang, er i og for seg litt morsom. Ida smiler, rister høy på fôrtrauet. 

– Jeg var ferdig med en toårig utdanning som øko-agronom på Sogn Jord- og Hagebruksskule i Aurland. Vi var fem stykker fra skolen som ville bo i kollektiv og drive en gard sammen. En av de fem var Sigmund Sørum fra Vang, og gjennom han kom vi i snakk med noen som ønska å forpakte bort Sørre Leine. Det er halvannet år siden nå, og vi har gått fra å være fem som flytta hit, til å være to stykker igjen nå.

Ida beskriver et kollektivliv som innebar frihet, vennskap og utfordringer.

– I teorien er det en fantastisk idé. Vi kunne drive med det vi ønska; vi var på stølen på sommeren, jeg ysta, andre dreiv med grønnsaker.

Vi var fem stykker fra skolen som ville bo i kollektiv og drive en gard sammen.

– Vi hadde kuer, høner og geiter. Det var i det hele tatt veldig levende her. Utfordringen kommer så klart gjennom det at vi begynner å bli såpass voksne, noen vil stifte familie, og andre vil ta over familiegarden.

Ida viser fram bilder av de fem hun forpakta garden sammen med i ett år før de fleste dro hvert til sitt. Nå er det hun, kjæresten Sigmund og kyrne igjen på garden. Hun trives med det også, men savner småtingene: at det alltid var fyr i ovnen og fersk kaffe påtrakteren. Å være mange til middag og utveksler erfaringer. De små tingene som er så viktige i en hverdag i 2014.

Hjem til fjellet!

Nøyaktig hvor hverdagen til Ida er, spiller ikke så stor rolle. Men hun har ett kriterium: Hun snakker til stadighet om åreise hjem til fjellet. Hjem til høgfjellet sier hun. Dama som kommer fra det flateste fylket i Norge vil hjem til høgfjellet.

– Sjølsagt, hun ler og forklarer: – Det er på høgfjellet jeg føler meg hjemme. Man har oversikt påen helt annen måte. Etter fire måneder i USA var jeg på Vallset i bare to dager før jeg dro videre til Gudbrandsdalen og fjellet. Her i Vang føler jeg meg også veldig hjemme. Ikke bare pågrunn av fjellet, men også på grunn av menneskene. De har tatt godt imot meg i Vang.

Hun skyller melkeanlegget og blir stille. Tenker lenge. Jo, det er nok en fjellets dame hun er, OsteIda på Vennis.

Sanddalen

Stølen i Sanddalen er basen for folk og dyr sommerstid. Her lages hvitosten som er Skutshødn DA sitt hovedprodukt. En legendarisk god hvitost for øvrig.