Reportasje

Å vokse opp som funksjonshemma i en friluftskommune som Vang innebærer store utfordringer, men minst like store muligheter. Helt fra barnsbein av har ønsket om å være med venner og klassekamerater ut på tur vært stor.

Takket være inkluderende skole har spenstige lærere gjennom hele utdanningsløpet inkludert meg i alle aktiviteter – og lavvotur i minus 14 til snøhule- og gapahukturer

En topptur er derfor ikke et unaturlig ønske fra min side. Det å komme seg ut, føle naturen på kroppen og nyte utsikten er kjempeviktig for den mentale helsa. Men det er selve utfordringen som driver meg – mestringsfølelsen over å kunne oppleve en lite universelt utformet fjelltopp er enorm. Som i alt annet er jeg avhengig av hjelpere for å mestre, i dette tilfellet var det gode venner som ga meg følelsen av å være en tinderangler. Turen startet på Tyin. To av vennene mine, én tidligere jegersoldat og en nåværende HV-soldat, meldte seg frivillig til å være bærere. De øvrige var klare til å avlaste om nødvendig. Inntil videre fylte de rollene som fotografer, hundepassere og samtalepartnere. Så satte vi i gang – jeg på en spesialsveiset båre i lettmetall med to bæreseler, en foran og en bak. 

Det er ikke første gang jeg er ute på tur i spesialkonstruert utstyr. På VBU har man et fag som heter Fri-Nat (Friluftsliv og Natur), og i 9. klasse skulle klassen ha kite-dag på Tyin. Noe av det verste jeg vet, er å bli ekskludert, jeg hater å ikke kunne ta del i de samme opplevelsene som kameratene mine. Faren min og en kompis bestemte seg derfor for at kiting også var noe jeg skulle kunne få til, og tok derfor en joggevogn ned i verkstedet og sveiset på to gamle slalåmski der hjulene hadde vært. Det funket som en drøm; læreren spente seg foran vogna med kite-seilet, og faren min sto bak vogna og styrte. En fantastisk artig opplevelse som viste at alt var mulig med litt fantasi.

Torstein Leirhol

Torstein er Vangs egen rikskjendis og den kanskje viktigste vangsambassadøren av alle. Etter flere år som student i Trondheim flytta Torstein tilbake til hjemgården Lerhol i 2013, og snart var han selvsagt engasjert i smått og stort. Han er senterpartipolitiker, foredragsholder, tidligere styreleder i Innovangsjon og en gourmetkokk uten sidestykke.

Hødntinden (1454 moh.)

Et av de mest besøkte fjellene i Tyin–Filefjellområdet

Kjent for sin storslagne utsikt over Jotunheimen.

Populært turmål i fjellturismens barndom rundt århundreskiftet.

Turen starter ved Tyin og tar ca. 4 timer tur-retur.
Turforslag finner du i appen «turar i Vang» på Google play eller i Appstore. 

Tilbake til turen – til taktfaste skritt gynget jeg i vei oppover fjellsiden. Været var fantastisk, og det var bare å ligge og nyte det flotte snaufjellet som åpenbarte seg foran oss, etter hvert som stigningen økte. Jeg lå jo bare og slappet av på båra mi, men jeg kunne kjenne på kroppen at gutta begynte å bli varme i trøya. Hodet mitt dultet stadig borti magen til Tor, og vi var enige om å ta en pust i bakken. Jeg for å tørke håret, gutta for å strekke på armene. Med den obligatoriske kaffekoppen og sjokoladebiten i hånda satte vi oss ned mellom lyng og mose. Sola skinte, det var vindstille (!!!), og livet kunne egentlig ikke bli så mye bedre.

Da vi hadde satt oss ned, kom faren til fotografen Lars ned fra Hødntinden og kunne melde om en fantastisk utsikt når vi kom opp. Han er for øvrig også fotograf og hadde tatt mange spektakulære bilder. Så skarpt var sollyset at han insisterte på at sønnen skulle låne UV-filteret hans. Lars, derimot, en mann av sin tid, ville heller kjøre au naturel, eller #nofilter, som det heter nå til dags.

Pausen var over, og vi fortsatte ferden mot toppen. Terrenget ble brattere og mer ulendt, det begynte å kile i magen – ville Tor og Gudbrand klare å holde seg på beina? Det var ikke noe drømmescenario fra min side å ende med huet i ei steinrøys. Evnen til å ta seg for er med min sykdom noget begrenset. Da stigningene ble skikkelig bratte, begynte hjertepumpa å slå hardt, og noen verbale utbrudd var ikke til å unngå.

Når man dingler i en båre over en fjellrygg og ikke har noe annet valg enn å stirre rett ned i «avgrunnen» (riktignok en vakker avgrunn), og vet at man må stole på dem som bærer – ja, da kjenner man at man lever. Men mine trofaste lakeier (en av mine Facebook-venner kommenterte et bilde fra turen: «Keisaren av Vang», og siktet til likheten med de kinesiske keiserne og deres bærestoler) klatret som fjellgeiter, stødige som få.

Med utsikt til avgrunnen kom minnene fra en annen klassetur hvor jeg hadde min første følelse av å bedrive ekstremsport. På tur inn til Vettisfossen ble jeg båret i en trehjuls joggevogn. I utgangspunktet en relativt trygg tur, men da vi oppdaget den største steinrøysa vi noen gang hadde sett, fikk vi en liten utfordring. Ruta var sikret med en stålvaier for å hindre folk i å falle ned i elva rett nedenfor, men problemet mitt var at joggevogna ikke fikk plass på innsiden av vaieren. Bærerne mine måtte derfor balansere vogna på utsiden av vaieren, og jeg skal ærlig innrømme at der og da hadde jeg et behov for å be til høyere makter om ikke å falle ned. Men det gikk bra, vi kom oss inn til fossen og hadde en fantastisk tur. 

På vei opp til selve Hødntinden begynte det å bli skikkelig bratt. Faktisk i så stor grad at jeg følte jeg sto på hodet halvparten av tiden. Gudbrand gikk foran og klatra raskt og ledig opp stigningen, mens Tor jobbet alt han kunne for å henge på og holde båra så horisontalt som mulig. Jeg ropte og bar meg som om min siste time var kommet, til bærernes store forlystelse. Omsider nådde vi toppen – i live og for en følelse! Med 360 graders utsikt kunne vi se både innover i Jotunheimen og ned i bygda.

Det var helt ubeskrivelig å nå toppen. Selv om jeg strengt tatt ikke hadde bidratt så mye til framdriften med fysiske krefter, annet enn å bite meg fast i madrassen, så var mestringsfølelsen helt enorm.

Da Tor og Gudbrand til alt overmål løftet meg høyt over varden, følte jeg meg virkelig som Kate Winslet i baugen på Titanic – King of the World!

Vi signerte selvsagt i turboka, og jeg tviler sterkt på at andre funksjonshemmede har toppet toppen på samme måte som jeg gjorde.

Vi satte oss ned for en solid matpause mens vi nøt utsikten. Jeg er ikke en typisk matpakkenordmann, og når man er så heldig at man har assistenter på jobb døgnet rundt, så utnyttet jeg nattevaktens bakeferdigheter ved å ha en nybakt og særdeles næringsrik brownie klar på morgenkvisten. For dem som ikke kjenner meg, så er en næringsrik brownie virkelig næringsrik – nesten slik som alvebrødet Lembas fra Ringenes Herre – smekkfullt av proteiner, karbohydrater og den viktigste matgruppen: fett! Reisefølget valgte i større eller mindre grad å droppe sin egen matpakke til fordel for mine matpakke-brownies, så ingen gikk i underskudd på kalorier på denne turen.

Når man ligger på kanten av stupet, 1454 moh., blir man som funksjonshemmet fylt med en stor grad av ærefrykt. For meg betyr det uendelig mye, og jeg føler meg uendelig privilegert som får muligheten til å oppleve denne typen naturopplevelser. Etter min subjektive mening er det ikke mange steder som kan måle seg med den varierte naturen i Vang. Det å ha gode venner som tar meg med på slike turer, og samtidig deler opplevelsen med meg, er noe jeg er ubeskrivelig takknemlig for. For meg viser det først og fremst at om man har et godt nettverk og vilje til å oppleve naturen, så er den tilgjengelig for alle. 

Nettopp den oppfatningen av at naturen er tilgjengelig for alle, er noe jeg har blitt flasket opp på gjennom oppveksten i friluftskommunen Vang. Det er spesielt en tur jeg husker som for alvor viste at med litt fantasi kan selv en hemma gutt med null kroppsfett, lav lungekapasitet og null bevegelsesevne delta på overnattingsturer 850 moh. i minus 15. Klassen skulle nok en gang på tur, og jeg ville være med. Jeg var avhengig av respirator og av å holde varmen. Hvordan skulle vi få til dette? Løsningen viste seg å være ganske åpenbar: Vi trengte strøm. Faren min, som tilfeldigvis er snøskuterforhandler, kjørte meg og et aggregat opp mot Syndin, til et område som heter Lyrja, hvor vi skulle overnatte. Teltet var klart, jeg ble båret inn, aggregatet ble startet, og alt funket som en drøm. Der fordrev vi kvelden med å spille kort i varmen fra en kupévarmer, spiste mat og pratet tull. Og jeg sov som en stein takket være respiratoren. Alt er mulig med litt fantasi.

Brownien var spist opp, termosen tom, og vi var klare for nedstigning. En minst like fin tur som oppstigningen, for siden jeg ligger stille på en båre, får jeg bare sett i én himmelretning om gangen. Nå fikk jeg nemlig se hele turforløpet fra en annen side! Med utsikt mot Tyinvatnet og Uranostinden i det fjerne trasket vi sakte, men sikkert nedover mot gamle Tyin Hotell. En tur hvor man på friske bein bruker ca. fire timer tur-retur, hadde vi bare brukt fem timer på, med lange og gode pauser. På vei ned begynte Gudbrand og jeg å fable om neste tur, og hva som ville være det ultimate målet. Begge var enige om at Uranostinden med sine 2157 moh. ville være en formidabel utfordring som vi bare må prøve oss på. Det er viktig hele tiden å utfordre seg selv, skaffe nye opplevelser som gir deg nye perspektiver i livet. Turen til Hødntinden var for meg en minnerik opplevelse og et første steg på veien til å bli Paralympics-versjonen av Lars Monsen.

 Vel nede ved bilen kommer det over meg at naturen i Vang rett og slett er for fin til ikke å nytes. Hemma eller ikke hemma.

 

«Alt går, men det krever litt mer planlegging.» 

Alle foto: Lars Østbye Hemsing

Annes superbrownies

1 kg sukker

8 egg

450 g smør

16 ss kakao

2 ss vaniljesukker

6 dl mel

 

Sukker og egg vispes leeeenge til eggedosis. Smøret smeltes og blandes i eggedosisen.

Sikt alt det tørre inn gradvis under innrøring. Stekes i langpanne på 175 grader i 35 min.

Anne er en av Torsteins tidligere assistenter.