Reportasje

Vandreren

Når «heialengten» blir for sterk, er det lite annet som hjelper enn å trekke ut i naturen. Der får vandrerprest Ingebjørg Vik Laugaland tenkt ferdig.

– Jeg pleier å si at Gud venter på meg i fjellet. Det er kjekt å tenke på, det er en tydelig følelse når jeg kommer ut.

Det er en slik dag der tre årstider melder sin ankomst omtrent samtidig. Snøen har fått ligge i fred en liten stund, men nå er den i ferd med å endre konsistens. Vestavinden river og kaster rundt, oppe på fjellet kjemper kolonnene seg gjennom snøstormen.

– Jeg pleier å si at Gud venter på meg i fjellet. Det er kjekt å tenke på, det er en tydelig følelse når jeg kommer ut.

Inne på kontoret i Drengestøga, et lite, hvitmalt hus kloss inntil hovedvegen i Vang sentrum, synker Ingebjørg Vik Laugaland, sokneprest i Vang, ned i en blå hyttesofa.

– Jeg var på jakt etter ny jobb, og nærheten til fjellet var viktig, så jeg fulgte med på ledige stillinger på Sunnmøre og i Nord-Norge. Jeg tenkte ikke på at Østlandet skulle være aktuelt! Hun slår hendene sammen, latteren sprer seg i rommet.

Silje Josten Lien er freelance journalist og skribent, inspirerende kakebaker, ivrig bærplukker og om mulig enda ivrigere når det brygger opp til fest i Vang.

"noen ganger sier jeg at jeg selger god samvittighet. Det er det en del mennesker som føler de mangler."

I skjæringspunktet

Hun kom fra Hjelmeland i Ryfylke til Vang i fjor høst etter, nærmest ved en tilfeldighet, å ha oppdaget stillingsannonsen fra bygda «der øst møter vest». Søknadsfristen på stillingen som sokneprest gikk ut samme dag, men søknaden ble levert inn, og jobben ble hennes. I skjæringspunktet mellom øst og vest, mellom innland og vestland, i fjellbygda Vang.

Som eier av garden Laugaland i Ryfylke har det blitt litt farting. Morens barndomshjem overtok Ingebjørg da hun var 23 år gammel. Nå skal sønnen Timothy snart overta, mor selv mener 20-åringen er moden nok for oppgaven. Sauene «i heia» vil neppe lide noen nød.

Datteren Hannah går på videregående skole i Frankrike, 16-åringens valg om oppleve verden utenfor Norges grenser framskyndet mors planer om å flytte på seg med tre år. Så endte hun altså opp her, midt mellom Oslo og Bergen, både sentralt og fjernt på en gang. Og kanskje viktigst: tett på fjellene.

Med naturen som gudshus

I flere år har Ingebjørg drevet foretaket Vandrarpresten. Målet med virksomheten er at deltakerne skal få noe med seg, i tillegg til den fysiske turen. Hun er en erfaren guide og har hatt med seg både små og store grupper på tur, noen kun en kveld, andre i flere dager. Hun har også viet par ute i naturen. Ifølge henne skaper det veldige rommet en god ramme for refleksjon og ettertanke. 

– Vi skal kunne gå rikere videre, både de og jeg. Vi har jo alt, men det er samtidig alt vi har. Det er noe folk ønsker, noen ganger sier jeg at jeg selger god samvittighet. Det er det en del mennesker som føler de mangler.

 

Naturen er rammen for turene, uansett omfang eller deltakere.

Forholdet til fjellet har vært sterkt store deler av livet. Friluftslivet er en viktig faktor i hverdagen, og noen ganger kan suget etter å komme seg ut, vekk og opp i fjellet bli svært sterkt; hun kaller det «heialengt».

– Jeg bruker naturen til å «tenke ferdig», det er ikke alltid jeg klarer det i det daglige. Aristoteles sa at å gå er støtte for hukommelsen. Jeg er ikke spesielt åndelig i naturen, jeg sitter ikke i en yogapositur eller noe slikt, jeg bare går der og surrer.

Presten og jeg

– Religionen er som en livsnerve, troen min gjør meg til den jeg er – det er som å puste, sier Ingebjørg, mens hun legger hendene på brystet.

På furuhylla bak pulten henger ordinasjonsløftet. På pulten ligger en bibel oppslått. Plutselig ringer telefonen, det er noen som trenger hennes bistand.

 

Noen ganger kan jeg bli lei presten, jeg elsker jobben, men av og til er det godt å bare kunne være seg selv

Forgjenger Carl Phillip Weisser (nå prost i Valdres) holdt gudstjenester på fjellet og ble blant annet kjent som «snowboardpresten». Personlig er Ingebjørg litt lei av at hun fort blir «presten» i mange sammenhenger, selv om hun også har mange andre roller. Som prest blir du viktig for mange, men også synlig. En såpass tydelig rolle kan tidvis bli litt slitsom, medgir hun. 

– Du synes godt i denne jobben, man må leve med ulike forventninger, men samtidig er det en god øvelse i å ikke la det få tak. Det handler om å lære av sine feil, legge fra seg det som ikke virker. Noen ganger kan jeg bli lei presten, jeg elsker jobben, men av og til er det godt å bare kunne være seg selv!

Fakta om Ingebjørg

Høyeste punkt: Kilimanjaro (5895 moh.)

Turåret 2016:
Jeg gikk på tur hver dag, aldri under tre kilometer og de lengste tre mil.

 

Fakta om Ingebjørg

Bor: 
Leier hus på Lajord.

Turdings: 
En trestav jeg har hatt siden jeg var 10–12 år gammel.

Drømmeturmål: Haute Route i Alpene med datteren min Hannah.

Roser ungdommene

Den forholdsvis ferske soknepresten er en tydelig engasjert person, både med og uten prestekappe på. En av hjertesakene hennes er at voksne må ta ungdommer mer på alvor. Gjennom konfirmantundervisning møter hun mange forskjellige tenåringer, alle med ulike bekymringer og med mange ting å forholde seg til.

Snart skal konfirmantforeldrene delta på en workshop med presten, der ulike temaer som angår de unge, står på agendaen.

– Jeg er kritisk til at samfunnet ofte snakker om ungdommene som et problem, det er de virkelig ikke! De er så ferske, alt virker så sterkt på dem, så de må behandles på en mer oppbyggende måte. De voksne bør ofte starte med seg sjøl; hva slags eksempel er du?

Tidligere har hun hatt komplekser for å være barnslig, men dem har hun kvittet seg med. I møte med konfirmantene kan det være til god hjelp å tørre å slippe seg løs. 

Vinterstormen river i veggene utenfor hjørnekontoret. I en annen blå ullsofa ligger turkamerat Toya henslengt på et laken. Akita inuen blunker knapt når de sterkeste vindkastene virvler opp snøfillene utenfor og utløser ekstatiske hvin fra barneskoleelevene som passerer huset på veg hjem. 

Da jeg vokste opp, var sex tabu, nå er tro det
Tro – et tabu?

En annen ting som øker Ingebjørgs puls en smule, er hvordan samfunnet i dag forholder seg til tro.

– Da jeg vokste opp, var sex tabu, nå er tro det. Du tar det liksom ikke opp og diskuterer det med folk på fest. Slik jeg ser det, er tro personlig, men ikke privat. Mediene og samfunnet har nesten fjernet seg fra det, etter min mening får vi et fattigere og mer karakterløst samfunn om vi ikke adresserer troen. Samtidig blir de religiøse ytterpunktene mer synlige, når alt midt imellom tones ned. 

Hun snakker om å forvalte åndeligheten og mener alle får det bedre av å ha gjort seg noen tanker om det å tro.

– Tro blir kun diskutert saklig, men vi har ulik smak og ulike preferanser. Hvis jeg sammenligner det med frokost, så spiser ingen det samme. Noen liker leverpostei, mens andre ikke ville finne på å spise det. Sånn er det med tro også

Nye eventyr

Hun har en mangefasettert bakgrunn. I tillegg til teologiske studier på flere kontinenter og gründervirksomheten har Ingebjørg også gjennomført flerfoldige kurs innen friluftsliv og livredning, vært praksiselev innen sang, tatt jegerprøven og, ifølge egen hjemmeside, fullført kurset «bruk og stell av motorsag». Og mer til. Praktisk kunnskap som favner alle livets sider, både privat og på jobb.

Som kjent er intet menneske en øy, ei heller de som følger kallet.

Med refleksjonen og ettertanken som følgesvenner legger den blidspente rogalendingen stadig ut på nye eventyr. Ut til den massive katedralen, med alter av snøskavler og lyng, med benker av urgammel stein og et tak dekket av stjerner og nordlys. Der ute finner hun mening og ro. Og kanskje rom for litt sang også. 

– Jeg pleier å tenke på ryggsekken jeg bærer med meg: Hva tar jeg med, hva er nyttig? Hvilke tanker bærer jeg på? Det gjelder å rydde unna unødvendig vekt, ingen liker en tung sekk.

God tur.

–Jeg pleier å tenke på ryggsekken jeg bærer med meg: Hva tar jeg med, hva er nyttig? Hvilke tanker bærer jeg på? Det gjelder å rydde unna unødvendig vekt, ingen liker en tung sekk.

Fakta om Ingebjørg

Favorittartist: 
Eva Cassidy

Favorittbok: «Dakota: A Spiritual Geography» av Kathleen Norris